En strategi for 6 –timers dagen/30 timers uke

 

Av Ole R. Berg

Leder i Fagforbundet avd. 47 – Buss- og Sporveisbetjeningens Forening

 

I 30 år har vi gått under parolen om 6-timers dagen med full lønnskomensasjon 1. mai og vi har rutinemessig vedtatt at vi ønsker 6-timers dagen på årsmøter, landsmøter og kongresser. Og det er vel og bra, men det vi ikke har diskutert er hvordan vi skal få gjennomført dette overmodne kravet.

 

I to år har jeg prøvd å få en debatt om mulige strategier for å få gjennomført kravet. Men det har vært en øredøvende stillhet fra fagbevegelsen og kvinnebevegelsen. Hvorfor?

 

Mitt forslag er enkelt, realistisk og gjennomførbart i løpet av kort tid.

 

Det går enkelt ut på at vi bytter en liten utvidelse av normalarbeidsdagen mot 6 timers dagen, gjennom at mange arbeidstakere går over til en to skift ordning. Dersom flere av dagens dagarbeidere går over til å jobbe for eksempel en uke fra 06.00 til 12.00 og uka etter fra 12.00 til 18.00 (eller 7-13 og 13-19) så vil det gi så stor produktivitetsøkning at det alene kan finansiere kortere arbeidstid. 

 

Regjeringen laget allerede i 1987 en NOU (9A) om dette. En av de involverte var Viktor Normann. I NOU en sies det:

”En arbeidstidsforkortelse som ikke ledsages av en omorganisering av produksjonen, vil måtte føre til at produksjonsutstyrets utnyttelsestid (driftstiden) synker. Dvs. at kostnaden pr. produsert enhet stiger, selv om forkortelsen skjer uten lønnskompensasjon. Skal en motvirke dette, må en legge om driftsmønsteret, slik at arbeidstakerne etter tur kan benytte det samme produksjonsutstyret. Ved nedsettelse til 30 timers uke vil anslagsvis 20-25% av de dagtidsansatte måtte gå over på to-skift, dersom driftstiden ikke skal synke i gjennomsnitt.”

 

Videre sies det: Arbeidstidsforkortelser er fundamentalt sett et spørsmål om å velge mellom flere varer og tjenester eller økt fritid. 6-timers dagen vil trolig føre til et tap av inntekt og produksjon på 10-15%.  Med en normal økonomisk vekst i nærmeste 14 år periode (til år 2000) vil innføringen av 6 timersdagen likevel ikke behøve å bety redusert gjennomsnittlig reallønn pr. årsverk ut fra dagens nivå. Dersom nedsatt normalarbeidstid lar seg kombinere med omorganisering av driften (les to-skift), slik at kapitalunyttelsen blir oppretthold eller utvidet, blir det rom for timelønnsøkning uten at det opstår ledighet.”

 

Dette betyr at ved å innføre 6 timersdagen over en viss periode (14 år), vil gjennomsnittlig reallønn opprettholdes, dersom noen flere mennesker (25%) begynner å arbeide to-skift. Dersom vi vil ha den innført raskere,og samtidig sørge for en viss lønnsøkning,  kan det gjøres ved at flere (enn 25%) begynner å arbeide to-skift.

 

Men det begynner å haste. Dersom vi ikke nå tar tak i dette vil mange bedrifter på egen hånd etter hvert se verdien av dette. Slik som på Nardo bil. Vi vil da oppleve at de bedriftene som ser de store mulighetene i denne måten å organisere arbeidet på, tar ut hele produktivitetsveksten i økt profitt.

 

På Nardo bil i Trondheim har bedriften på egen hånd lagt om til en slik to skift ordning, med 6 timers dag og full lønnskompensasjon. Det samme har skjedd i liknende bedrifter i Sverige.

 

Årsaken til den store produktivitetsveksten som Nardo bil beregner, er at lokalene og utstyret utnyttes mye bedre (lenger i døgnet), at ansatte vil jobbe mer effektivt i 6 timer enn i 8, at trivselen øker og sykefraværet går ned. (akkurat som NOU en)

 

Noe av den samme produktivitetsveksten  (men kanskje ikke så stor) vil vi se i andre typer bedrifter, for eksempel typiske kontorarbeidsplasser og i offentlig sektor. Mens i andre bedrifter, som allerede i dag jobber skift, vil effekten selvsagt bli mindre.  Til gjengjeld vil disse bedriftene  skape mange nye arbeidsplasser.

 

Noen sektorer bør nok holdes utenfor to skift systemet, eks. undervisningssektoren.

 

Utfordringen for oss som organisasjon er å få til overføringsordninger mellom de bedriftene som får stor produktivitetsvekst og de som får liten eller ingen. Dette kan for eksempel gjøres gjennom skattesystemet. Derfor må vi få til en samlet felles innføring av 6 timers dagen for alle arbeidstakere, slik at samfunnets samlede produktivitetsøkning kan fordeles mellom bedrifter og ansatte i alle deler av arbeidslivet.

 

I tillegg til den direkte virkningen for bedrifter og offentlige tjenester, vil et arbeidsliv basert på to skift ordningen, ha mange andre positive virkninger storsamfunnet.

 

Bare tenk på alle kontorlokaler som kan frigjøres og ev. da omgjøres til boliger. Bare tenk på at trafikken vil fordele seg over større deler  av døgnet, slik at det blir mindre behov for store motorveier inn og ut av byene for å ta unne rushtida. Det blir også mye lettere å drive en effektiv kollektivtrafikk uten den store rushtrafkke, spesielt i byeområder.  Bare tenk på at behovet for åpningstider langt ut over kveldene i butikkene blir mye mindre, da de fleste kan handle enten før eller etter arbeidstida (6-12,12-18). Offentlige kontorer blir mye lettere tilgjengelig for alle av samme årsak. OSV.

 

Det finnes 100 000 arbeidsledige som vil få mye større muligheter til jobb med dette systemet. Det finnes 100 000 undersysselsatte (ufrivillig deltid)  som vil få muligheter til heltidsjobb. Det finnes 300 000 slitne arbeidsfolk som vil få muligheten til å stå i jobb til pensjonsalderen og få en verdig avgang. Det finnes 10 000 vis av småbarnsforeldre som får overskudd til å bruke mer tid på sine barn.

 

Og ikke minst finnes det 1 mill. dobbeltarbeidende kvinner som trenger en kortere arbeidsdag. Kort sagt har vi alle, både individuelt og som samfunn, et akutt behov for å få innført 6 timers dagen/30 timers uka.

 

Og da må vi diskutere hvilken strategi vi skal velge. Og dette er mitt forslag. Lykke til!