Foreningens leder

Foreningens leder

 

15/6 - 2014

Hva er en fagforening og hva gjør den sterk?

Av Ole R Berg - Foreningens leder

To sentrale spørsmål som er viktig i forhold til hvordan vi opptrer og tenker på jobben og ellers i livet.

Fagforeninga, det er deg og meg og alle de andre medlemmene. Det er vi sammen som utgjør fagforeninga. Det er ikke de tillitsvalgte som er fagforening, som noen ser ut til å tro. Tillitsvalgte kan ikke trylle og løse alle problemer. Tillitsvalgte kan bare opptre på vegne av medlemmene, men kan ikke gjøre stort uten medlemmene. Det hjelper ikke hvor flinke tillitsvalgte vi har, om ikke vi har medlemmer og disse medlemmene opptrer samlet. Det er medlemmenes evne til å opptre samlet som utgjør fagforeninga styrke. En fagforening blir aldri sterkere enn medlemmene gjør den til. Og ikke minst må omverdenen (politikere og andre) og arbeidsgiverne forstå at vi evner å opptre samlet, ellers vil de bare flire av oss. Det er derfor vårt motto er samhold gir styrke.

Dette bør alle medlemmer i BSF tenke gjennom, og huske på i det daglige. Vi må tenke gjennom hva slags konsekvenser våre handlinger får, både på kort og lang sikt. Noen ganger er det slik at det som kan virke fornuftig der og da, får store negative konsekvenser på lengre sikt. Hvis vi lager lokale avtaler som bryter med Arbeidsmiljøloven, så vil det på sikt være med å undergrave loven, jfr diskusjonen om timebank. En ordning med kun time mot time, vil undergrave retten til overtidsbetaling på sikt.

Vi må også tenke gjennom om mine egne interesser noen ganger kan stå i motstrid til våre felles interesser. Noen synes søndagsåpne butikker er flott, for da kan jeg handle når jeg vil. Men dette vil undergrave normalarbeidsdagen, og dermed

svekke kravet om ubekvemstillegg for arbeid på helger, noe som vil ramme alle oss som jobber skift etter hvert.

Å være medlem i en fagforening er ikke det samme som å være medlem i et treningssenter. Det er ikke noe du shopper eller kan la være. Vi må huske på at fag- og arbeiderbevegelsen har bygd opp den velferdsstaten vi har i dag. Fagbevegelsen er garantisten for at vi som lønnsarbeidere får en del av kaka. Hvordan ville verden sett ut uten fagbevegelsen? Hvordan ville lønnsnivået vært uten fagbevegelsen? Vi kan vel bare se rundt oss. De bransjene som har liten organiseringsgrad er lønnstaperne, i tillegg til at arbeidsgiverne kan skalte og valte med sine ansatte etter forgodtbefinnende. Slik vil vi vel ikke ha det?

Hvis mange velger å stå utenfor, vil det undergrave både våre lønns- og arbeidsvilkår og hele fundamentet for velferdsstaten med sine sikkerhetsnett, i form av pensjoner ol. Ingen har noen garanti for at de bevarer helsa, så kampen om en god uførepensjon er f eks en av de aller viktigste kampene vi står foran nå.

Så derfor bør du som er medlem, sørge for at alle dine kolleger også blir det. Dess fler vi er dess sterkere står vi. Men vi må også gjøre oss sterkere ved å opptre som en felles enhet. Vi må av og til sette felles langsiktige interesser foran våre egne kortsiktige impulser.

Så må selvsagt tillitsvalgte gjøre en god jobb. Og det er da medlemmene som må bedømme om vi gjør en god nok jobb. Vi jobber jo på mange plan, både lokalt i selskapene, innad i forbundet, innad i LO, og utad overfor lokale og sentrale politikere.

Forrige uke fikk vi f eks avklart frikort på nattbussen gjennom fylkesordføreren. Samme uke hadde vi møte med politisk nivå i Trondheim kommune, der vi bl a tok opp Prinsenterminalen/Dr gt., gatebelysning i byen, holdeplassbelysning, humper og

vintervedlikehold. Denne politiske kontakten er meget viktig for å prøve å gjøre hverdagen bedre for våre medlemmer, fordi veldig mye bestemmes av andre enn de busselskapene vi jobber i.

 

 

 

Stille før stormen

Hovedtariffoppgjør 2010

17 og 18 september holdt Fagforbundet, Jernbaneforbundet, Transportarbeiderforbundet og Yrkestrafikkforbundet felles tariffkonferanse for Bussbransjeavtalen i Fagforbundets lokaler i Oslo. Undertegnede, John Peder Denstad og Børge Tingstad deltok for BSF sammen med over 50 tillitsvalgte fra hele landet. Det er stor enighet om at målet om lønn mer på linje med industriarbeider ikke er nådd og at på linje med skal bety 100% eller minst likt som industriarbeider. Forventningene til vårens lønnsoppgjør skal være høye. Det gode samarbeidet de fire forbundene i mellom som ga oss bransjeavtalen i 2006 er ytterligere blitt forsterket ved at vi oppnår bedre resultater ved å stå sammen. Det var første gang jeg var med på en slik konferanse og hvis stemningen og samholdet er like god hele veien er det grunn til å være optimistisk foran vårens lønnsoppgjør.

Valget 2009

De rød/grønnes seier i valget er viktig for å opprettholde en god arbeidsmiljølov, sikre gode velferdsordinger, jobbtrygghet i offentlig sektor og styrke faglige rettigheter samt medbestemmelse i arbeidslivet. For meg har det likevel en liten bismak etter at vi i praksis ble lagt ut på anbud av Sør Trøndelag Arbeiderparti i fjor. BSF har ikke lagt ned mye arbeid eller ressurser lokalt i årets valgkamp. Jeg tror likevel at alternativet hadde vært verre. Vi husker godt Bondevik 2 regjeringens angrep/svekkelse på arbeidsmiljøloven i 2005 og et anbud i et borgerlig regime ville sannsynligvis blitt et rent bruttoanbud hvor vi som arbeidstakere ikke ville fått gjenomslag for noen av våre krav.

Anbud

Vi har fått innfridd flere av våre krav i anbudsgrunnlaget. Ole Roger og John Peder sammen med Los distriktskontor i Sør Trøndelag har lagt ned mye jobb for å sikre våre rettigheter. Etter møte i fylkesutvalget 25 august er våre krav til lokale avtaler, frikort, noe på krav til førermiljø og frikjøp for HTV og HVO innfridd. Våre krav til økt antall av formaliserte møter med administrasjonsselskap og økt bonus til ansatte er ikke innfridd. På HMS siden er våre krav til vekslebrett, xenonlys, oppbygd førerplass og skråvegg for førerbeskyttelse ikke oppfylt. Fylket vil heller ikke ta ansvar for fremtiden til kantina. At fylket ikke ser hvor viktig vekslebrettet er sier mye om denne anbudsprosessen. Tre selskap har levert bud i tillegg til Team og nå sitter fylket og vurderer disse. Hvem som blir innkalt til videre forhandlinger og som tilslutt får kjøringen er det vel bare å vente å se. Jeg håper og tror Team har gjort en god nok jobb for å vinne anbudet. Jeg finner det merkelig at fylket legger så stor vekt på at Team ikke får bruke Sorgenfri med begrunnelse at det vil gi Team en konkurransefordel. I stedet for blir det først en midlertidig løsning med de ulemper dette vil gi og deretter skal fylket bygge egne anlegg med hittil ukjent prislapp(Skyss sitt nye anlegg i Hordaland med plass til 60 busser kostet 150 millioner). Jeg får daglig spørsmål om framtiden. Hvem skal flytte på seg? Hva skjer med BSF? Når det gjelder hvem som må/vil bytte selskap eller avdeling det naturlig og mest rettferdig å bruke annsinitet. Hva som skjer med fagforeninga. Det enkleste er nok at Team vinner for da blir det som før. Dersom en aktør fra NHO området skulle vinne trenger vi noen avklaringer. I desember vil mye være avgjort og sannsynligvis vil nye utfordringer dukke opp.

Pengene bort fra vogna

Nok en stygg episode for ett av våre medlemmer gjør kravet om å få pengene bort fra vogna enda mer aktuell. Dette er nok ikke noe vi internt på Team kan ordne. Kontantfrie løsninger finnes og er mulige, det må bare vilje til hos fylkene. Denne saken skal vi fronte i alle mulige forum i Fagforbundet og ellers hvor vi er representert. Jeg vet vi har transportarbeiderforbundet med oss i denne saken. Dette må vi få til med ett bredt samarbeid i fagbevegelsen, vi må også få med oss arbeidsgiverne i sterkere grad. Men det er nok myndighetene som sitter med nøkkelen for å få det til. Jeg tror dessverre at vi er langt unna pr i dag. For å sette det litt på spissen så mener fylkene at kundevennlighet og tilgjengelighet er viktigere enn sjåførens liv og helse. Kampen skal vi føre videre og denne må vi vinne.

Turnuser

Jobben som er lagt ned er beskrevet lenger inn i bladet men det ser ut som om høstens opplegg er langt bedre enn fjorårets katastrofe. Jeg får inn noen klager på enkelte skift eller deler av skift som ikke er gode men helheten ser grei ut. Hvilke utslag vinterføret og omleggingen på Strindheim vil gi gjenstår å se.             

Tilslutt gjenstår det å ønske Ole Roger god bedring og jeg håper han snart er tilbake i god form.

Rune Magnussen, nestleder

   

 

Slutt

Spennende var det og spennende blir det

 

LO kongressen

Min første LO kongress var en spennende opplevelse både på godt og ondt. Det ble fattet en del bra vedtak, som faktisk kan få betydning for hvordan landet og arbeidslivet utvikler seg i årene fremover. For oss var det viktig at LO fortsatt vedtok at de er mot bruken av anbud i kollektivtrafikken. Vi fikk også inn at LO skal jobbe for å få kontantene bort fra bussen. Og ikke minst, den viktigste saken på kongressen, LO vedtok at uførepensjonister ikke skal få dårligere pensjon enn de har i dag. Dette er meget viktig for oss, da alt for mange av våre medlemmer blir uføre før de når vanlig pensjonsalder. Dette siste ble vedtatt mot ledelsens stemmer. Det viser faktisk at grunnplanet kan vinne gjennom på noen saker. En annen sak som gikk på tvers av ledelsens planer var Tjenestedirektivet. Her beklaget LO kongressen at direktivet ble vedtatt av regjeringa og stortinget rett før kongressen.

 

Men hovedinntrykket er nok at LO ledelsen stort sett får gjennom sine saker. Og da er det ofte litt runde formuleringer som blir vedtatt, slik at ledelsen skal få et visst ”handlingsrom” som de kaller det. Fagforbundet har fått stor innflytelse etter hvert som vi har vokst. Og dette ser vi igjen i LOs handlingsprogram og i valgene på ny ledelse. LO har beveget seg nærmere Fagforbundet på mange områder, og dette er positivt, fordi fagforbundet nok har det mest progressive handlingsprogrammet i LO familien. Ved valgene bli jo Gerd Kristiansen fra Fagforbundet valgt til ny nestleder i tillegg til at Kristian Tangen (også fagforbundet) ble ny sekretær.

 

Anbud

Det blir spennende fremover også. I slutten på august skal det avgjøres hvem som får det første anbudet i Trondheim. Når dette skrives har vi enda ikke fått sett anbudspapirene, men vi har brukt mye tid på å sikre våre medlemmer sine rettigheter. Vi har gått ut fra det verst tenkelige, og har derfor hatt flere møte både med politikerne i fylket og de som jobber i det nye administrasjonsselskapet, for å prøve å sikre våre rettigheter uansett hvem som vinner. Det gjelder pensjonsordning, fortrinnsrett, lokal avtaler osv. Vi har også prøvd å påvirke i forhold til sjåførens arbeidsmiljø, både i forhold til bussens utforming og ruteopplegg. Så får vi se når papirene kommer om vi har lyktes med denne jobben. Men når det er sagt, så vil det viktigste nå selvsagt være å  vinne anbudet, og det skal vi klare. Vi jobber i flere interne arbeidsgrupper for å finne ut hva som skal til for å vinne et anbud. Det vi aldri kan gardere oss mot er at noen dumper prisen for å vinne.

 

Nye turnuser og kjøreopplegg

Når dette skrives er heller ikke høstens turnusene helt ferdige, men det blir like spennende å se hvordan disse blir sende ut. Det er gjort en stor jobb fra flere i fagforeninga for å få kjøretider og turnuser bedre enn i dag. Og mye blir bedre, men om det er godt nok får dere avgjøre når vi får prøvd opplegget til høsten. Jeg skal ikke gå inn på detaljene, men vi har jobbet mye med å få nok kjøretid på de tunge rutene, spesielt i ettermiddagsrush. God nok kjøretid er den viktigste trivselsfaktoren for alle sjåfører. Vi har selvsagt ikke fått gjennom alle våre forslag, men en del har blitt forbedret. Ikke minst har vår nye turnustillitsvalgt, Per Erik Kufås, gjort en svær jobb med å kvalitetssikre opplegget, både når det gjelder kjørtider, inn- og utkjøringstider, overganger og turnusene. Han kom litt sent inn i arbeidet, men har til gjengjeld gjort en meget god jobb etter at han kom inn. Så blir ikke turnuser og kjøretider gode nok, så er det ihvertfall ikke Per Erik sin feil.

 

Ole R

 

XXXXXXXXXXXX  SLUTT XXXXXXXXXX

 

15/4-2009

Hvem bestemmer på bussen?

 

Det har vært alltid vært, og kommer fortsatt til å være diskusjoner av denne typen i vår bransje. Og spørsmålet er ikke så enkelt som noen vil ha det til, nemlig at det er sjåføren som bestemmer alt med bussen i enhver situasjon.

 

Det som er sjåførens ansvar er først og fremst sikkerheten, hva som er ”forsvarlig”, både for seg selv, passasjerene og andre trafikanter. Vegtrafikklovgivningen, og ikke minst rettspraksis, er ganske klare på disse områdene. Det er sjåføren som blir ansvarlig dersom det skjer en ulykke med bussen, og som dermed kan risikere å måtte ta straff dersom hun/han ikke har opptrådt i samsvar med loven. Det betyr at sjåføren avgjør om det er forsvarlig å kjøre med den bestemte bussen under de forholdene som er der og da. Så dersom sjåføren mener at vogna, trafikkforholdene eller han/hun sjøl ikke er i ”trafikksikker” stand, så har sjåføren en rett, og en plikt, til å ta ansvar. Det kan bety å ikke kjøre med den vogna, eller på den strekningen, dersom de farlige forholdene ikke lar seg utbedre der og da.

 

Derimot når det gjelder hvor og når bussen skal kjøre, så er det arbeidsgiver som bestemmer dette. Normalt er jo dette bestemt av den turnusen og det skiftet sjåføren har, men det kan oppstå situasjoner som gjør at arbeidsgiver ønsker å fravike dette. Hos oss vil slike avgjørelser kunne gjøres av trafikkleder. Og da er det trafikkleder som må ta ansvar for sine bestemmelser. Dersom sjåføren er uenig i det som trafikkleder bestemmer, så bør han/hun si fra om det, men gjøre som han/hun får beskjed om. I motsatt fall kan dette bli betraktet som ordrenekt. Men dette gjelder selvsagt ikke om sjåføren mener at ordren går på sikkerheten løs. For verken trafikkleder eller andre, kan ta fra sjåføren ansvaret for sikkerheten. Sjåfør og trafikkleder må også ta høyde for at slike ordrer kan få konsekvenser i forhold til forsinkelser, manglende pauser, og lignende., slik at ikke arbeidssituasjonen for sjåføren blir så stressende at det i seg selv kan bli et problem.

 

Trafikkleder kan altså beordre sjåføren til å kjøre noe annet enn det du er oppsatt på i utgangspunktet. Han/hun kan også i en viss grad beordre sjåføren til å gjøre noe annet enn å kjøre buss, men det er i helt spesielle tilfeller. Dette fremgår av arbeidsavtalen og av arbeidsgiverens såkalte ”styringsrett”. (Et begrep som ikke finnes i loven, men som er blitt en del av norsk lov gjennom rettspraksis – såkalt ulovfestet rett)

 

Så har sjåføren et ansvar for sitt eget arbeidsmiljøet, sammen med bedriften og de som bedriften har satt til å leder arbeidet (bl.a trafikkleder). Her finnes det noen gråsoner f.eks i forhold til å ta ut og kjøre bussen. Dette jobber vi for å få til en avklaring på, slik at alle parter er enige om hvor grensene går.

Men noen saker er helt klare. En buss uten gyldig rapportskjema i skal ikke kjøres ut. Ved ukvittert 3er feil skal vogna ikke kjøres ut, og ev. byttes dersom den er kjørt ut. Dersom vogna er iskald skal den ikke kjøres ut. Her er kravet, som vi har satt internt, at det skal være varme på motoren og plussgrader i vogna. En vogn som ikke blir varm i løpet av rimelig tid( f. eks. første tur) må byttes, forutsatt at sjåføren har stilt inn varmeanlegget korrekt. Dette går direkte på sjåførens helse og arbeidsmiljø og er således et felles ansvar for alle parter.

 

Fagforeninga vil, sammen med verneombudene, jobbe for at de gråsonene som finnes skal få sin avklaring. Vi vil sørge for at det skal finnes klare retningslinjer som alle parter skal følge. Da vil vi få mindre konflikter internt og det vil bli et bedre arbeidsmiljø for alle. I mellomtida håper vi alle parter vil forholde seg klart til det som finnes av retningslinjer, lover og regler, og ikke minst bruke litt sunt bondevett.

 

I motsatt fall må vi sette inn kollektive tiltak for å rydde opp i dette. Det er i alle fall helt uakseptabelt dersom en sjåfør føler seg presset til å kjøre når han/hun mener det er sikkerhetsmessig uforsvarlig.

 

 

 

Slutt

 

26/12 - 2008

Foreningens leder 

Krise krise krise

 

Finanskrisa har slått inn også i Norge, med bl. a full stopp i byggebransjen, eiendomformidling og liknende. Det er på tide å innse at denne krisa ikke bare er en finanskrise, men en reell krise i den virkelige økonomien. Og den vil ramme mange mennesker også i Norge, til tross for omfattende tiltakspakker fra regjeringa.  

Klimakrisa har heller ikke blitt mindre den senere tiden. Temperaturøkningen på jorda kommer raskere enn ventet, og det haster med å komme i gang med tiltak. Klimaforhandlingene i Polen er nettopp avsluttet, med masse gode forsetter, men alt for lite handling etter manges mening.

Vår lokale krise med anbudstrussel og indre problemer på bedriften, kan kanskje virke smått og ubetydelig i denne sammenhengen. Men det er reelle problemer internt , og på noen områder er de så ille at ordet krise kan brukes.

Det gjelder kjøreopplegget/turnusene som ble satt i verk i høst. Til tross for at noe er justert og rettet opp, så er det fremdeles flere ruter som ikke er gode å kjøre, med manglende pauser, for knapp kjøretid ol.

Det andre store problemet er kapasiteten på verkstedet. Det er et stort sprik mellom behovene vi har for å få vogner reparert og kvittert ut og de mulighetene verkstedet har til å etterkomme dette.

Dette fører til utrolig mye frustrasjon blant sjåfører og trafikkledere. Og ikke minst blant tillitsvalgte og verneombud. Det har vært jobbet utrolig mye med denne saken gjennom lang tid. Vi har tatt opp problemene i alle sammenhenger og fora, inkludert bedriftens styre. Det er satt ned arbeidsgrupper og samarbeidsgrupper, uten at situasjonen er blitt noe bedre. Årsakene til problemene er flere, men det spiller for så vidt ingen rolle. Problemet må løses raskt, hvis ikke må vi vurdere å ta i bruk tøffere metoder for å få fortgang i saken.

Baker for smed

Nå registrerer jeg at både verneombud og tillitsvalgte får mye pepper av enkelte for disse problemene. Det føles faktisk ganske urettferdig å få kjeft for noe som ikke er ditt ansvar. Vi må aldri glemme hvem som sitter med ansvaret. Det er ledelsen sitt ansvar å sørge for at vognparken er i orden og at turnusene er levelige. Tillitsvalgte og verneombud prøver å påvirke og få til forbedringer hele tiden hele året, men det er ikke alltid vi lykkes 100%. Vi er bare mennesker vi også, og vi er ansatt akkurat som deg. Vi har ingen myndighet til å bestemme verken over verkstedet eller turnusene. Vi er avhengige av samarbeid med ledelsen for å få disse områdene til å fungere godt. 

Men med utsikter til 2/3 år fremover med forberedelser til anbud, er det vel ikke stort håp om at ting blir bedre akkurat. I den sammenheng kan vi nevne at det på initiativ fra oss ble sendt brev fra alle 4 forbundene i bransjen, sendte et brev til hver enkelt fylkestingsrepresentant før møtet den 16. desember, der vi ber representantene tenke seg om en gagn til før de går til det drastiske skritt å legge ut alt på anbud. Vi vet ikke resultatet av møtet når dette skrives, men håpet er at vi kanskje kan få et begrenset anbud i første omgang.

Uansett vil jeg ønsker dere alle en riktig fredelig jul og et godt aktivt nytt år!

14/07 - 2008

Foreningens leder

 

Tenk før du fleiper med noen!

Av og til får vi tillitsvalgte melding om kolleger som føler seg litt mobbet. Mye av dette vil nok ikke kvalifiser til betegnelsen mobbing, men allikevel kan det være svært ubehagelig for den det gjelder.

 

Mobbing defineres ganske strengt av de som jobber med dette. Det må være noe (trakkasering, latterliggjøring, plaging, utfrysing eller sårende fleip) som pågår over lang tid (2 år i juridisk sammenheng). Og det må være en ubalanse i styrkeforholdet mellom mobberen og offeret.

 

Ut fra denne definisjonen er det veldig lite av det som foregår på TT som kan kalles mobbing. Men det betyr ikke at kolleger ikke kan føle ubehag eller føle seg plaget av andre kolleger i noen sammenhenger. Vi i BSF vil at alle skal tenke litt seg om når vi fleiper med hverandre. Den gode humoren og fleipen er noe av vårt ”varemerke” på TT, og den skal vi ta vare på. Den er en viktig del av det gode arbeidsmiljøet, og faktisk en av grunnene til at jeg og mange andre trives og blir værende.

 

Det er den ubetenksomme eller litt ondsinnede fleipen vi må være obs på. Fleip og kommentarer som går på utseende, størrelse, språk, hudfarge, seksualitet, religion og lignende kan være sårende. Det kan også gjelde tabber som vi gjør i jobb sammenheng, og hvem gjør ikke det?  Du kan treffe et ømt punkt hos en kollega uforvarende. Vær litt forsiktig med det som kan gå på selvbilde – selvrespekten til den enkelte. Den er fort gjort å bryte ned, men vanskelig å bygge opp.

 

Og husk at vi er mange. En fleip som du får høre 5 ganger er kanskje morsom, men når du har fått den servert 150 ganger, så er den kanskje ikke så morsom lenger. Og vi er forskjellige. Det som jeg tåler godt, kan for andre være langt over streken. Vi har så forskjellig bakgrunn og erfaringer at vi må vise litt ”fingerspitzgefyl” når vi fyrer av. Vær spesielt forsiktig med folk du ikke kjenner eller som er nye i bedriften.

 

Ta ansvar

Vi ser gjerne at du som er tilstede når noen går over streken, sier i fra om dette ”over bordet”. Ta tak med en gang du merker at en kollega føler seg beklemt, eller du sjøl føler at det er tråkket over en grense. Det er lettere for deg som tilhører å si ifra, enn den som blir rammet. Men for all del – ikke drep fleipen og humoren!

 

Adressa 22. mai

Er lesbisk - kastet av bussen

Lesbiske Gry Kristine Rønne (18) reagerer på at en bussjåfør skal ha skjelt ut lesbiske og kalt dem for avskyelige. Venninnen hennes «Pia», sier hun ble bedt om å forlate bussen fordi hun var lesbisk. Nå har homoorganisasjonene i Trondheim tatt affære.

 

Det som ikke var fleip var oppslaget i adressa den 22. om homofile og lesbiske som hadde opplevd ubehagelige ting på bussen, fra sjåførenes side. Dersom oppslaget medfører riktighet, (en sak har jo minst 2 sider), så er det helt uakseptabelt. En ting er hva du tenker inne i hodet ditt, noe helt annet er hva du sier høyt på jobben. Slik kan vi da altså ikke ha det.

 

Vi har medlemmer som er homofile, både menn og kvinner, og slike utsagn som avisa refererer er uakseptable for oss som fagforening og for bedriften. Både Fagforbundet sentralt og vi som lokal fagforening, har klare målsettinger om å bekjempe hets og trakkasering av homofile. Det samme har bedriften TT og Nettbuss. Alle kunder og kolleger skal behandles med respekt.

 

Lønnsoppgjøret

Årets lønnsoppgjør er nå for de fleste av våre medlemmer avsluttet. Det økonomiske resultatet er akseptabelt når vi tar hensyn til innfasingen av bransjeavtalen. Vi nærmer oss gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Men så får vi nå stadig inn meldinger om til dels meget gode oppgjør for andre grupper, og industrien har ennå ikke gjennomført sine lokale forhandlinger. Så hva resultatet blir ved slutten av året er ikke godt å si. Det viktigste er at vi tross alt har fått arbeidskjøperne til å forstå at vårt lønnsnivå må ligge i nærheten av industriarbeideren, for at de i det hele tatt skal få tak i folk.

Når det gjelder AFP så er jeg ikke fornøyd med resultatet. Vi har godtatt en helt ny AFP som er tilpasset pensjonsreformen med bl. a levealderjustering. Riktig nok skjermes de eldste noe, men AFP har nå gått fra å være en pensjonsordning for sliterne, til å bli en tilleggspensjon for de som er friske og ønsker å jobbe lenger. Det er de som vil få en god pensjon. Men nå var det vel kanskje ikke mulig å oppnå noe mer i denne fasen. Jeg tror vi etter noen år vil få se resultatet av reformen klarere, og at det da vil være mulig å ta en omkamp om hele pensjonsreformen. Statistisk sentralbyrå har jo nå bekreftet det vi har hevdet hele tiden, at reformen ikke er unødvendig ut fra landets økonomiske stilling.

 

Slutt

2/5-2008

”De andre”

 

Av foreningens leder

 

De som har fulgt med på TV serien LOST, har vel fått med seg at ”de andre” er noen skumle typer, noen vi ikke kjenner, noen vi ikke kan stole på og som er litt annerledes enn oss.  I BSF har vi mange som er litt annerledes. Vi har medlemmer som ikke er bussjåfører, men som jobber med renhold, klargjøring, kontor, kantine osv. Vi har medlemmer som ikke er menn, men damer. Vi har medlemmer som ikke er heterofile, men homofile. Vi har medlemmer som ikke har vært sjåfører hele livet, men som kommer fra alle mulige andre yrker. Vi har medlemmer som ikke er kristne, men ateister eller muslimer. Vi  har medlemmer som ikke er trondhjemmere, men som kommer fra andre deler av landet. Vi har medlemmer som ikke er født i Norge, men i et annet land. Vi har medlemmer som har mye utdanning og mange som har lite. Vi har medlemmer som ikke er hvite i huden, men brune eller svarte. Vi har mange medlemmer som ikke stemmer AP, men stemmer på andre partier. Osv. osv. Kort sagt er vi vel alle i mindretall på ett eller annet område.

Som dere ser er det utallige muligheter for den som ønsker å skape konflikter eller motsetninger mellom flertallet og de som er litt annerledes på et eller annet område, de andre.  Men til tross for dette har vi utrolig lite konflikter og gnisninger mellom  personer og grupper i vår fagforening. En og annen krangel mellom kolleger har vi selvsagt, men slik vil det alltid være. Vi skal da slett ikke være enige i alt, og en skikkelig diskusjon i ny og ne er helt naturlig og faktisk viktig for å utvikle standpunkter og holdninger.

Det er flere årsaker til at situasjonen er relativt idyllisk på TT. Det viktigste er at vi til tross for at vi er så utrolig forskjellige, så har vi mange felles interesser, som f.eks bedre lønn, bedre arbeidsmiljø og pensjonsordninger. Og ikke minst er vi like i forhold til disse områdene. Det er lik lønn og tariff uavhengig av om du er mann eller kvinne, sort eller hvit, homo eller hetero. 

En annen faktor som er viktig er respekt og toleranse. De aller fleste respektere hverandre, selv om vi fleiper og kødder mye med våre særtrekk. Og dette er sannsynligvis det sentrale punktet for at situasjonen skal fortsette sånn som den er i dag.  Vi må respektere at vi har forskjellig bakgrunn, forskjellig livserfaring, forskjellig oppvekst, forskjellig religion,  forskjellig legning, forskjellig politisk holdning osv. Kort sagt forskjellige holdninger  til mange ting.  Men det er avgjørende at respekten og toleransen gjelder begge veier i forhold til flertall og mindretall. Det er også avgjørende at vi har frihet til å gi uttrykk for våre forskjellige holdninger, ytringsfrihet. Da må man også godta at andre gir uttrykk for andre holdninger. Og det er utrolig viktig at vi snakker alvorlig  sammen, diskuterer, fleiper, flørter osv. Kommunikasjon er limet som gjør at vi kan opprettholde/få respekt for hverandre, til tross for at vi er forskjellige.

Når det gjelder handlinger derimot blir det en forskjell. Vi kan ikke gjøre alt vi tenker eller mener eller lyster. Det meste handler om vanlig folkeskikk og litt sunt bondevett. Det finnes visse minimumsnormer, lover og regler, som vi må holde oss innenfor.  F.eks så hender det av og til at jeg har god lyst til å kjøre på en eller annen ”idiot” av en bilfører, men jeg gjør det ikke.  I BSF og Fagforbundet har vi egne normer, bl.a vedtekter  og BSF kvalitet, som sier noe om hva som er ”over grensen”.  Se annet sted i bladet.    

Det tredje viktige punktet som gjør at vi har lite konflikter i BSF og dermed også på TT, er samholdet eller solidariteten oss i mellom.  Du blir godt mottatt som nyansatt, du får hjelp om du lurer på noe, du blir tatt opp i ”gjengen” hvis du ønsker det gjennom mange sosiale aktiviteter, vi har systemer og avtaler som bidrar til å gjøre hverdagen litt lettere (tjenestekontoret), tillitsvalgte stiller opp langt ut over det som er ”pålagt” og mange kolleger bryr seg virkelig om deg og stiller opp når du har problemer. Det har jeg selv opplevd.

Og med de utfordringene vi står foran nå er det utrolig viktig at vi forsterker og videreutvikler dette flotte miljøet, med samhold, respekt, toleranse og likhet og frihet.  Vi forventer at alle medlemmer skaffer seg kunnskap om minimumsnormene som gjelder hos oss, og etterlever disse. Som sagt handler det mest om vanlig folkeskikk. Spesielt viktig er det at vi ikke lar oss splitte opp etter kjønn, seksualitet, etniske, religiøse eller politiske skillelinjer. Vi er i den samme båten. Vi ønsker alle å få et godt lønnsoppgjør. Vi ønsker alle å bevare AFP.  Vi ønsker alle bedre arbeidsmiljø. Vi ønsker alle å stoppe anbud osv. Det er så mye viktig som vi er enige om og som forener oss, at vi ikke må la de små forskjellene splitte oss.   Vi er alle ”de andre”.

Slutt

09/10-2007

Billigere og bedre kollektivtrafikk?

Mange krefter jobber hardt for å få ta i bruk anbud i kollektivtrafikken i Sør-Trøndelag. Skal vi ta disse argumen­tene på alvor, så er det noen viktige forhold som må belyses: Anbud betyr at fylkes­kommunen har hele planleggings- ,markeds-, og inntektsansvaret sjøl, via et eget administrasjonsselskap, og busselskapenes rolle er redusert til å kjøre på en kost­nadskontrakt. Dvs. kjøre en viss mengde ruter til visse tider til en viss pris. Det er altså en modell der det å kutte kostnader blir det viktigste for busselskapene, fordi inntektene er gitt på forhånd uavhengig av hva selskapene gjør. Spørsmålet er om dette er det riktige å fokusere på i dagens situasjon, når bl.a TØI har konstatert at kostnadseffektiviseringen i Norge, omtrent uten anbud, har vært sterkere enn i Sve­rige med anbud fullt ut. Det vil faktisk lønne seg for selskapene at passasjerene ute­blir, fordi kostnadene da reduseres gjennom bl.a. mindre forbruk og mindre slitasje på materiellet. Hvor blir det da av motivasjonen selskapene bør ha for å få flere til å reise kollektivt?  Og for de ansatte blir det omtrent bortkastet å forhandle/diskutere med sin egen arbeidsgiver, da det meste vil bli bestemt et annet sted. Og dette bringer oss over til personalsituasjonen. Kollektivtrafikk er personalintensiv. Lønn utgjør mellom 50 og 60 % av totalkostnadene i ruteselskapene. Dette viser at de ansatte er bedriftens viktigste innsatsfaktor. Erfaringer viser at kundene anslår sjåførens betydning til å utgjøre opp mot 70 % av ”produktet rutebuss”. Sjåføren er selskapets fremste selger. Det betyr at kvaliteten og motivasjonen til sjåføren er helt avgjørende for å lykkes med å skaffe flere og fornøyde kunder. Kvalitet har bl. a med muligheten til å rekruttere og beholde ansatte å gjøre. Erfaringene med anbud har klart bi­dratt til å svekke attraktiviteten til yrket, i tillegg til langt mer usikre ansettelsesforhold og gjerne også dårligere ansettelsesbetingelser. Anbud bidrar til oftere skifte av ar­beidsgiver, noe som igjen svekker de kollegiale og sosiale forhold i bedriftene. Og det er noe av det viktigste for at folk trives. Lokale avtaler forsvinner og pensjonsvilkår forringes. Bussbransjens største utfordring i dag er å kunne rekruttere og beholde bussjåfører. Et stramt arbeidsmarked, mer anbudskjøring, et lavt lønnsnivå og en mer stressende hverdag, med stort innslag av ubekvem ar­beidstid, gjør at bransjen mangler sjåfører, flere tusen på landsbasis. En forutsetning for å lykkes med kollektivtrafikken er at kvaliteten på personalet kan opprettholdes og videreutvikles. Innføres anbud gir dette motsatt virkning. Mange flere vil flykte fra yrket, og det blir enda verre å rekruttere nye dyktige sjåfører. Av våre medlemmer vil fort 30 % eller flere, benytte anledningen til å finne på noe annet å gjøre dersom anbud blir tatt i bruk.

Ved innføring av anbud etableres som oftest et administrasjonsselskap som et ak­sjeselskap. Erfaringer viser at da svekkes den politiske styringen med kollektivtrafik­ken, og byråkratiet øker. Den økte ressursbruken i administrasjonsselskapet må fi­nansieres av den samme potten som lokal myndighet har til rådighet for å kjøpe ru­tetjenester. Mer ressurser til administrative gjøremål resulterer i færre ressurser til å kjøre ruter for. Ved å se på en del eksisterende slike administrasjonsselskaper, så er det åpenbart at den administrative ressursbruken har økt sammenlignet med dagens ressursbruk i ST.

I Sverige har man hatt anbud med bruttomodell i stort omfang i ca 15 år. Myndighe­tene har opplevd en betydelig prisnedgang i den tidlige fasen, men de reelle kostna­dene ved bussdriften har ikke endret seg i samme omfang. Resultatet er at på nye anbud ser man nå prisøkninger på opptil 40 % fordi næringen må ha nødvendig inn­tjening og kompensere for tidligere tap. Den viktigste erfaring fra Sverige er at man i tillegg har hatt en kraftig passasjernedgang. Anbud har også bidratt til store struktur­endringer i bransjen. Resultatet har blitt at det nå er 4 aktører som står for ca 80 % av produksjonen, og ca 90 % av rutenæringen er eid av internasjonale aktører. Er det en slik utvikling vi ønsker? Dette har ført til at svenskene nå søker til Norge for å se på andre kontraktsformer enn anbud og bruttomodell ut fra den erkjennelse at denne modellen ikke fungerer godt for å utvikle kollektivtrafikken på en positiv måte.

Fra et eventuelt vedtak om anbud, vil det gå 1 – 2 år før det kan gjennomføres. I denne tiden, viser erfaringer fra andre steder, og klare signaler fra våre egne med­lemmer, at mange vil søke seg bort fra bransjen. Hvordan disse skal erstattes i da­gens situasjon, har ingen gitt oss gode svar på. Det vil bli umulig å opprettholde da­gens tilbud pga sjåførmangel. For fagforeningene i bransjen vil et vedtak om anbud være som en krigserklæring som en samlet fagbevegelse vil sloss imot. Og hvem vil investere i materiell til det er avklart hvem som skal kjøre ? Hvem skal videreut­vikle kollektivtrafikken i denne perioden? Busselskapene vil bruke alle ressursene til å forberede seg på å overleve. Fylket vil måtte bruke det meste av sin kapasitet til å organisere opp og ansette ny kompetanse og kapasitet til et apparat som kan håndtere nye arbeidsoppgaver. Erfaringene fra de som er i et anbudssystem forteller at de 2 første årene av anbuds­perioden på 5 år går med til å få på plass en god drift, så har man 1 år med normal drift, så begynner man å bekymre seg og forberede seg på neste anbudsrunde der man enten får fortsette eller må avvikle virksomheten.

Det er åpenbart at stadige etableringskostnader og stadige avviklingskostnader når det vinnes og tapes anbud, verken er bedriftsøkonomisk eller samfunns- økonomisk fornuftige. Konklusjon: Anbud vil være en særdeles dårlig løsning for kollektivtrafik­ken i ST, både for passasjerene, fylket, de ansatte og selskapene.

 

 

 

 

24/6-07

Er Bob Dylan medlem i BSF?

 

Man skulle nesten tro det når man hører teksten på låten Working man blues, fra Dylans siste CD, som kom for noen måneder siden.(Reklame i Frontruta –fyy!)  Dylan er en av mine ungdomshelter, og holder koken godt oppe i 60 åra. Han viser at det er mulig å fornye seg selv om man er gammel. (Til de som ikke vet hvem Bob er, så har han bl. a skrevet ”Blowin in the wind). Men tilbake til Bob og BSF. I refrenget på denne sugende blueslåta om en sliter, synger han ” You can hang back, or fight your best om the front line”. Og det kan faktisk stå som et motto for BSF. Vi er stort sett i fronten når det gjelder å forsvare opparbeidede rettigheter, eller forhandle frem nye, mens vår konkurrent, YTF avd. 7, stort sett henger etter. Dette ser vi i mange saker, nå sist i forbindelse med den politiske streiken mot pensjonsreformen og med den en dårligere AFP ordning. Vi inviterte YTF til å være med på markeringen, men det ville de ikke. Den tvilsomme begrunnelsen kan du lese om et annet sted i bladet.

 

Aksjonen vellykket

Ellers må det sies at aksjonene og streiken mot pensjonsreformen var særdeles vellykket. Ikke bare fikk vi nesten 100% oppslutning blant egne medlemmer, til tross for TT ledelsens forsøk på skremselspropaganda, da de påstod at streiken var ulovlig. Jeg vet også at mange YTF medlemmer gjerne ville streike sammen med oss, men de fikk nærmest ”forbud” mot dette av egne tillitsvalgte. Kanskje på tide at noen tenker gjennom hva de betaler kontingent for og til hvem. Hvis ikke kraftige kutt i Folketrygdens pensjon er verd å aksjoner for, hva er det da?  Aksjonen på torget samlet over 4000 arbeidsfolk til en av de største demonstrasjoner på mange år. 

 

Aksjer i ny avis

Medlemsmøtet 6. juni bevilget kr. 50 000 til å kjøpe aksjer i den nye avisa som skal lages i Trondheim, som får navnet Arbeideravisa. Her vidrefører vi en tradisjon, samtidig som vi er med å skape noe nytt . Dette er en investering som vi ikke kan være sikre på å få igjen i kroner og øre, men kanskje i form av økt ytringsfrihet og bedre balanse i media i Trondheim. Igjen er vi i fronten.

 

Kantina

Slik var det også i gamle dager (1997) da verken private eller idrettslaget lenger ønsket å drive kantina på TT. BSF tok ansvar og opprettet et AS for å drive kantine. Vi inviterte YTF med den gangen også, men nei. Vi opprettet ikke AS Foreningskantiner for å tjene penger, men fordi vi synes det er meget viktig for det sosiale livet på TT å ha ei betjent kantine, i stedet for kun et spiserom. Driften går litt opp og ned økonomisk, men vi tar aldri ut utbytte. I 2005 gikk vi 30 000 i pluss, og det var bra, for i 2006 gikk vi over 100 000 i minus. Det kan vi ikke leve med, så vi måtte ta en forsiktig prisøkning nå (den første på 2 år), og vil vurdere andre tiltak til høsten for å få kostnadene ned og inntektene opp. Derfor er jeg litt skuffet over å høre at noen ansatte på TT blir sur på kantinebetjeningen for  denne forsiktige prisøkningen. Det er ikke de ansatte som bestemmer prisene, like lite som det hos oss på TT. Jeg vet det er mange som synes kantina er viktig, men det hjelper ikke dersom vi ikke handler der. Jeg håper alle som synes den er et viktig samlingspunkt nå kan slutte å handle hos konkurrentene (Narvesen oa) og heller bruke vår egen kantine. Det er utrolig hva de ansatte får til av spesielle varianter dersom du spør. Og ikke minst slipper du å fylle opp lommene til Kolonialmajoren ennå mer. Han har sikkert nok, tror du ikke?00

 

Lønnsoppgjøret

ble en katastrofe. Stort mer er det ikke å si om det. Mange fikk det dobbelte av det vi fikk, og enda mer. Vi diskuterte saken på medlemsmøtet og vedtok en kraftig kritikk mot forhandlingssystemet som låser oss. (se annet sted i bladet). Hvis ikke dette blir håndtert på en annen måte i fremtida, vil hele Bransjeavtalen være spist opp på to år. Her må noe drastisk gjøres. Frustrasjonen er stoooor.

 

Men til tross for dette ser vi nå frem mot sommer og ferie. Vi er mange som har stått på i langt over normalen den siste tiden. Og det blir nok ingen sjanse til å hvile på laurbærene til høsten heller. Utfordringene står i kø, men jeg føler at vi tross alt har så pass ”drive” på mange områder, at jeg ser optimistisk på fremtida. Vi må ”figth our best on the front line”, så skal du nok se at  resultatene kommer. Og kanskje Dylan blir BSF’er.

 

Ønsker dere alle en god sommer og en velfortjent ferie.    

 

 

 

XXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX

24/5-2007

Kultur og ukultur –

optimisme og vår

 

Foreningens leder

Av Ole R.

 

I forrige nummer skrev jeg litt om den gode bedriftskulturen vi har på TT, i form av et godt kollegialt miljø, og om hvordan BSF har vært, og er hovedeksponenten for dette. Og jeg fastholder at i all hovedsak har vi en god og fin tone oss i mellom.

 

Men det betyr selvsagt ikke at alt er bare fryd og gammen. Vi har også noen dårlige sider ved vår bedriftskultur. Eller rettere sagt vi har kolleger som ødelegger litt av kulturen. Som f.eks når TT beslutter at noen kolleger, i dette tilfellet kontrollørene, skal sette ekstra fokus på kjøring mot rødt lys, og påtale grove tilfeller. Bakgrunnen er at bedriften har fått inn mange klager på dette. Og vi vet vel alle hvor lett det er å ta en ”spansk” en når du har dårlig tid. Bedriften må selvsagt ta tak i et slikt problem, da det dreier seg om helse og sikkerhet. Når våre kolleger da, etter at skrivet er kommet ut, får slengt ”angiver” etter seg på kantina, så er det helt uakseptabelt. De er pålagt å gjøre en jobb, og det skal de ikke hetses eller mobbes for. Det får være grenser for oppførsel. En av årsakene til at vi sa det var greit å bruke kontrollørene til dette med rødlyskontroll, er disse kollegene stoler jeg helt og fullt på. Jeg kjenner all sammen godt, og vet at de er i stand til å håndtere slike situasjoner på en god måte.

 

Den samme type aggressive oppførsel har andre medlemmer i administrasjonen også opplevd, bl. a i samband med forrige ruteendring. Der enkelte mente de kunne tillate seg å rive en helvetes kjeft på kolleger som prøver å gjøre jobben sin.

 

Dette holder ikke, kammerater! En slik oppførsel er helt uakseptabel. Dette er ikke måten å løse konflikter mellom kolleger på.

 

Vi må kunne forlange, i alle fall i BSF, at medlemmer ”oppfører seg som folk” overfor andre kolleger.  Er du misfornøyd med et vedtak i bedriften så ta det opp med den som er ansvarlig, eller ta det opp med tillitsvalgte. Sjøl blir vi forbannet når passasjerer bruker kjeft for forhold vi som sjåfører ikke kan gjøre noe med, som f.eks været. Da må vi i anstendighetens navn unngå å oppføre oss likedan mot egne kolleger.

 

Kritikk på rett måte

Det betyr ikke at det er forbudt å kritisere en kollega, men det må gjøres på en saklig og ordentlig måte. Hvis dette gjøres på en skikkelig måte, kan det hende vedkommende faktisk tar kritikken til seg og gjør positive endringer. Jeg håper vi kan komme tilbake til en situasjon der vi som kolleger tar opp saker med hverandre direkte ansikt til ansikt, når det er forhold som ikke er helt bra. Det hadde vært fint å komme tilbake til den ”gamle” arbeiderkulturen, der vi tok et kollektivt ansvar for hverandre og ga både ris og ros. Men første bud må da være at vi tar saken på lavest mulig nivå, dvs direkte med den det gjelder. Andre bud må være at det gjøres privat og ikke offentlig, for da blir det mer snakk om å drite ut hverandre enn å få til positive forandringer. Og for all del:

 

Internradioen skal i alle fall ikke brukes til å kjefte på eller refse andre kolleger. Det er absolutt forbud mot negative ytringer på den kanalen.  

 

Det må også være lov å gjøre feil, uten at du skal ”hugges hodet av”, for hvem av oss er feilfrie?  Man skal være forsiktige med å kaste den første stein, for da kan det bli mye singling i glasshuset.

 

En annen del av bedriftskulturen som ikke er så bra, er ”syte på kantina” kulturen. Og det er for så vidt greit at noen er misfornøyd med det meste, men hva hjelper det å syte og klage på kantina? Det minste vi må kunne forlange av voksne mennesker er at de tar opp problemene med noen som er ansvarlige, og kanskje kan gjøre noe med problemet. Hvis ikke blir det jo bare syting for sytinga sin skyld. Hva oppnår man med det, ut over å forsure hverdagen for sine kolleger? En annen sak er at ikke alle problemer lar seg løse uten vidre.  Men vi må i alle fall prøve. Og det er jo slik at vi alle har et ansvar for arbeidsmiljøet, både det fysiske og det psykososiale. Hva hver enkelt av oss gjør og hvordan hver enkelt av oss oppfører oss, har stor betydning for helheten. F.eks. det å rapportere feil på utstyr, eller hvordan vi snakker på radioen.

 

Jeg tror det er på tide at vi legger bort disse dårlige sidene av bedriftskulturen. Og ettersom ”BSF= ansvarlig for det meste”, så må vi vel ta ansvaret for å gjøre noe med denne delen av kulturen også.

 

Kanskje vi tillitsvalgte også har for lett for å jatte med de som syter, av frykt for å ”støte” medlemmer?  Kanskje må vi bli flinkere til å ta til motmele mot sytinga? Kanskje må vi oftere stille spørsmålet: Hva har du gjort med dette problemet?  Og vi må i alle fall bli flinkere til å si fra om uakseptabel oppførsel mellom kolleger.

 

For bl. a å prøve å gjøre noe med slike dårlige sider ved kulturen på TT, har vi nå lansert en ny utgave av BSF kvalitet. Denne skal vi bruke litt tid på å diskutere behovet for og innholdet i, for å se om vi kan bli enige om noen minimums standarder for alle BSF medlemmer. Samtidig må vi ta en diskusjon med bedriftens ledelse om hva de kan bidra med i forhold til kvaliteten på det som er våre arbeidsredskaper. Er serviceholdningen og samarbeidet og kommunikasjonen mellom folk og avdelinger på TT god nok til at alle kan gjøre jobben sin på en skikkelig måte? 

 

Tidligere har vi hatt dette BSF kvalitetskravet til tillitsvalgte.  Dette dreier seg om mye mer enn kultur og ukultur. Det dreier seg om yrkesstolthet og synet på oss selv som arbeidstakere. Noe er banalt, mens noe handler mer om grunnleggende holdninger.  

 

Jeg tror vi trenger å få tilbake trua på fremtida, stoltheten over å gjøre en viktig jobb, vissheten om at vi alle er viktige, og ikke minst smilet og optimismen. Alt er ikke bra, og det vil det aldri bli, men det har skjedd positive ting i den siste tiden. Bransjeavtalen er på plass, nye kjøretider og nye turnuser er på plass. Og nå står vårens vakreste eventyr (lønnsoppgjøret) for døren, og påska kom  i år også, sjøl om været var dårlig.

 

Etter en skikkelig nedtur før jul, Da bransjeavtalen gikk i dass, har jeg sjøl i alle fall fått tilbake litt av optimismen og gnisten. Vi nærmer oss et akseptabelt lønnsnivå, og med litt faglig oppfrisking i 4 moduler i løpet av neste år, bør vi begynne å få en statusheving også. 

 

Hva hvis vi alle møtte denne våren med et smil til kundene, et hei når vi møtes om morran på jobben, litt skryt av en kollega som gjør en god jobb og litt mer tru på oss sjøl. For vi e faktisk ganske gode, men vi kan selvsagt bli enda bedre.

 

Ha en fin vår!

 

Ole R       

 

 

 

 

Slutt-xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxSlutt

18-02-2007

BSF

 =

Ansvarlig for det meste

 

Av Ole R. Berg

 

Overskriften kan kanskje høres ut som litt skrytende, men det er ikke langt unna sannheten.  Vi i BSF begynner å bli lei av at vi aldri får kreditt for det vi faktisk gjør og har gjort.  For eksempel så var det vår ide å splitte ut Byåsendelen av linje 9 fra pendelen, det som nå er blitt linje 19.  Alle spesialturnusene som vi har fått etter hvert er kommet etter forslag fra oss. Endringene som ble gjort i høst i og rundt sykehuskrysset , som faktisk bedret fremkommeligheten vesentlig, kom etter at vi tok direkte kontakt med vegvesenet. Slik er det på område etter område, både internt på TT og i forhold til omgivelsene rundt oss. Noen ganger så er det selvsagt slik at flere krefter jobber sammen med oss, men veldig ofte er det vi i BSF som tar initiativ til å få til forandringer. Og allikevel er det noen som mener fagforeninga er konservativ og at fagforeninga ikke gjør noen ting???

 

Når de som slutter skryter av hvor godt kollegialt miljø det er TT, så skyldes det at vi i BSF i alle år har fokusert på dette, bl.a gjennom antimobberkampanjer, gjennom holdningsskapende arbeid, gjennom BSF kvalitet, ”hilseplikten” osv.  Når nytilsatte skryter av at de blir godt mottatt, så henger også dette sammen med holdninger vi har innarbeidet i årevis. Vi har slått hardt ned på mobbing og trakkasering.  Vi har fått bedriften til å erklære seg som rasismefri sone. Vi har greid å beholde en bedriftskantine som er en meget sosial samlingsplass.

 

Slik har det over mange mange år blitt skapt en kultur i bedriften som gir oss et flott kollegialt arbeidsmiljø. Også i de periodene vi har ligget i konflikt med ledelsen, har vi greid å holde på denne fine kulturen, der vi har masse barsk og varm humor, og masse omtanke og respekt for hverandre.  Men selvsagt er det lettere når ledelsen spiller på lag med oss.  Vi har også veldig få motsetninger mellom medlemmer i de to fagforeningene, fordi vi alle innser at vi er i samme båt.  Tvert i mot har vi utvidet samarbeidet de siste årene, også etter initiativ fra oss i BSF.

 

Når nytilsatte , som f.eks. kommer fra andre deler av transportbransjen, skryter av hvor ryddige arbeidsforhold det er på TT, så har det selvsagt sammenheng med at vi alltid har hatt  BSF som en stor og aktiv fagforening, og at nesten alle ansatte er organisert.  Det ryddige og gode kollegiale arbeidsmiljøet er faktisk blitt bedriftens beste kort i å beholde ansatte, til tross for den lave lønna.

 

Det som er viktig å huske på er at  det gjør seg ikke sjøl.  Det må en bevisst holdning og bevisste handlinger  fra mange mennesker  til for å skape dette. Og ikke minst må slike holdninger gjenskapes gang etter gang, år etter år for at de skal bli varige.  Det er dette som skaper en god bedriftskultur, og BSFs medlemmer  er den klart viktigste ingrediensen i denne kulturen.  Vi er kulturbærerne som Nils Arne Eggen kalte det.

 

Slik er det også i forhold til kantina vår f.eks. For å beholde vår fine betjente kantine, må den brukes.  Ellers vil den forsvinne. Og da holder det ikke bare å se på saken kun fra egne snevre økonomiske interesser.  Man må også innse viktigheten av kantina som møteplass for vår unike kultur.  Kanskje finner du et produkt som er et par kroner billigere hos Reitan, men hva er viktigst; at du sparer to kroner, og fyller opp Reitans lommer, eller at vi opprettholder kantina som et fint tilbud til alle ansatte? Selvfølgelig har kantina også et ansvar for å tilpasse seg etterspørselen best mulig, det gjør man da også etter beste evne. Husk at vi eier kantina, og vi har aldri tatt ut noe overskudd/utbytte. Alt som skapes brukes til å holde julene i gang.   

 

Til slutt vil jeg på vegne av det nyvalgte styret (se protokollen fra årsmøtet) i fagforeningen takke for tilliten. Vi skal gjøre vårt beste for å beholde og forbedre den kulturen vi har innarbeidet i dag. Men dette kan vi tillitsvalgte ikke gjøre på egen hånd. Bare dersom alle medlemmene er inneforstått med behovet for stadig å  vedlikeholde og videreutvikle denne kulturen, kan vi beholde vårt flotte kollegiale miljø. 

 

 

 

11,10,2006

 

Foreningens leder:

Rute- og turnusendringer

 

Av Ole R. Berg

 

Høstens nye turnuser og ruter har skapt store problemer for mange. Jeg trenger ikke gå inn på en elendighetsbeskrivelse, men jeg har aldri opplevd sterkere reaksjoner på et nytt ruteopplegg i de 27 årene jeg har vært her. Litt turbulens er det ved alle turnusendringer, det er helt naturlig. Men denne gangen var reaksjonene langt sterkere. Og det er selvfølgelig ikke uten grunn. Problemet har vært å få TT ledelsen til å ta konsekvensene av det dårlige arbeidet som er blitt gjort, og de endringene av trafikkbildet som vi ser. Vi har nå lenge krevd en rute- og turnusomlegging, slik at vi får laget nye ruteopplegg som vi kan leve med gjennom vinteren.

 

Nytt ruteopplegg i januar

I dag, tirsdag 3.10 fikk vi da endelig beskjed om at det blir nytt rutehefte i løpet av vinteren. Sannsynligvis i januar. Det betyr også nye turnuser fra samme dato. Det er bra, og selv om det kommer litt seint, så får vi nå muligheten til å rette opp de problemene vi har sett i dagens ruteopplegg. En del strakstiltak er satt i verk for å rett opp de verste utslagene, og flere vil det bli. Bl. a vil det bli satt inn ekstra vogn på linje 46 i rushtid. Dette vil bli prioritert aller først, så må julerutene lages, og deretter vil alle krefter settes inn for å få ruteendringen på plass snarest mulig.

 

Kom med innspill

Det som er viktig nå er at alle som har innspill, forslag om forbedringer eller ruter/avganger som er problematiske melder fra til oss snarest. Send gjerne et mail til BSF  og Hovedverneombudet og din Teamleder, så er vi sikker på at problemene/forslagene blir fulgt opp fra flere kanaler.

 

Arbeidet med høstens endringer

Når det gjelder det arbeidet som er gjort her på huset, i forbindelse med høstens ruteendring, så må jeg nok innrømme at jeg som HTV heller ikke har gjort jobben min godt nok denne gangen. Som tillitsvalgt var jeg nok ikke like mye på ”høgget” som jeg pleier å være.  Årsaken har jeg faktisk spekulert litt på selv. En ting er at du må kunne stole på at det vi er enige om blir gjennomført, og at de som har ansvaret (toppledelsen) tar dette så alvorlig at  jobben blir gjort på en skikkelig måte. Her har jo ledelsen, for en gang skyld, innrømmet at jobben ikke ble gjort godt nok, og det er jo bra. En annen ting er det tidspresset som oppstod underveis. En tredje ting er min egen motivasjon til å gjøre en god jobb. Jeg ser ikke bort fra at den skuffelsen vi tillitsvalgte opplevde da over halvparten av medlemmene ikke stemte ved styrevalgene i NSB og Nettbuss, har påvirket motivasjonen. Det var en skikkelig nedtur. Jeg og andre tillitsvalgte er faktisk bare vanlige mennesker vi også. Det betyr at vi også trenger litt støtte av og til. Og når den støtten ikke er der, så vil nok det kunne påvirke motivasjonen vår til å gjøre en god jobb. Ting henger sammen. Tillitsvalgte og medlemmer må kunne stole på at vi har gjensidig støtte og tillit, hvis ikke vil det ikke fungere.  Hvis medlemmene ikke har tillit til sine tillitsvalgte, så må de bytte dem ut. 

 

 

”Foreninga gjør ingen ting”

Jeg har av og til hørt om ”den forbaska fagforeninga som ikke gjør noen ting”. Men hva er fagforeninga?  Jo, det er alle medlemmene, sammen med sine tillitsvalgte. Og det er dette samspillet som  skaper en god fagforening. Medlemmene har krav på støtte og hjelp når de trenger det. De har også krav på  at tillitsvalgte gjør så godt de kan i enhver sammenheng. Men for at tillitsvalgte skal kunne gjøre en god jobb, så må vi også få støtte og respons når vi trenger det. Det finnes ikke et menneske på denne jord, som kan gjøre en god jobb, dersom man bare får kjeft, aldri får positive tilbakemeldinger eller får støtte når det trengs. Jeg  klager ikke for min del. Jeg fikk masse støtte da livet mitt lå i grus for to år siden. Men også i det daglige arbeidet er vi avhengige av å få tilbakemeldinger (positive og negative) på det arbeidet som gjøres, dersom vi skal gjøre en god jobb.

Men jeg tror som sagt, sett i etterpåklokskapens lys, at skuffelsen over oppslutningen ved styrevalgene kan ha gjort min motivasjon dårligere enn vanlig denne gangen. Dette har vært en lærepenge for meg og jeg håper også for alle andre. Men uansett så har vi prøvd å rette opp dette ved å jobbe som f… for å få ledelsen til å gå inn for en ny ruteendring snarest mulig. Vi tok initiativet til å få gått gjennom passasjerrapportene, vi fikk gjennomført tidsstudier, vi har tatt opp saken i alle organer, inkludert styret i TT. Dette har altså ikke kommet av seg selv.

 

Så ved neste turnus- eller ruteendring vil nok det gamle ”trøkket” være tilbake. Jeg håper også at neste gang vi ber om en liten innsats fra medlemmene, så vil responsen være noe bedre enn sist.

 

Erfaringer

Det er alltid lurt å prøve å trekke noen lærdommer av dette som har skjedd. Min oppsummering er som følger:

-         Oppegående tillitsvalgte og verneombud,  og en aktiv fagforening trengs mer enn noen gang,  ikke minst for å se helheten i problemene, og for å presse frem endringer. 

-         Teamledere er ingen erstatning for tillitsvalgte og verneombud. De er ledere ansatt av bedriften. Men dersom vi jobber sammen kan vi få til mye, fordi de har en helt annen nærhet til sjåførene enn andre ledere på TT.

-         Tillitsvalgte og medlemmene må funger som en helhet, der støtte og motivasjon går begge veier. Det er det som er fagforeningens styrke.

-         Aktive medlemmer, som tør si i fra når ting ikke fungerer, er en forutsetning for å få til endringer.

 

Da vil vi jeg bare be medlemmene holde ut frem til nye ruter ser dagens lys i løpet av vinteren. Jeg tror vi har et godt utgangspunkt nå, med det engasjementet som har vært, for å få til både bedre ruter og turnuser da.  

 

  

Sykefravær og arbeidsmoral

Som kjent maser alle, fra regjeringa og nedover, om at vi har for høyt sykefravær. Og vi på TT har et høyt sykefravær, sammenlignet med gjennomsnittet. Som jeg bestandig sier, ALT ER RELATIVT, det spørs hva du sammenligner med. Sammenligner vi med andre busselskap i store byer, så er vi omtrent på linje.

Men hovedpoenget vårt i BSF , er at det blir for unyansert å snakke bare om det totale sykefraværet. Hos oss på TT er det totale fraværet ca. 14% for tida. Kun 1 av disse 14 prosentene er egenmeldinger, og i underkant av 3 av disse 14 prosentene er kortidsfravær (16 dager). Så mesteparten av sykefraværet er langtidsfravær. Dette fikk styreleder Veggeland (adm. dir i Nettbuss) til å utale seg positivt om arbeidsmoralen vår på siste styremøte i TT.  Det lave egenmeldte fraværet er en styrke for bedriften. Det er langtidsfraværet som er svakheten. 

 

En annen sak som gjelder sykefravær, er hva du må informere bedriften om når du er syk. Det er litt opp til deg selv, selvsagt, men ingen i bedriften har krav på å få vite hva som feiler deg. De har heller ingen rett til å spørre om dette.

 

Optimismen snudd til skuffelse

 

Av Ole Roger

 

Jeg startet dette året med større optimisme enn på lenge. Det finnes masse problemer å takle, men mulighetene er også større enn på lenge. Men valget på styrerepresentanter i Nettbuss gå meg og styret i BSF en skikklig kalddusj. Vi manglet 8 stemmer på å få inn en representant for Fagforbundet, i dette tilfellet meg. Til tross for at Fagforbundet har over 120 flere medlemmer i Nettbuss enn sist, fikk vi færre stemmer enn for to år siden. Til sammen har Fagforbundets fagforeninger ca. 700 medlemmer i Nettbuss, hvorav vi er størst med over 400. Kun ca. 40% av medlemmene hadde stemt på vår liste. Og alle de tre ansetterepresentantene, fra henholdsvis Jernbaneforbundet, Transportarbeiderforbundet og YTF, ble valgt inn med under 300 stemmer hver. Hadde 75% av våre medlemmer her på TT stemt, ville vi alene hatt nok til å vinne valget. Men den gang ei. Det at flertallet av medlemmene ikke stemte på vår liste får meg til å lure på hva som er galt.

 

Årsaker

Det kan være flere årsaker til dette resultatet.  Det første som slår meg, er resultatet et uttrykk for at flertallet av medlemmene gir f…? ”Jeg gir vel f… i om fagforeninga/forbundet er representert i dette organet”. Eller er det en protest? ”Når fagforeninga ber meg stemme så gjør jeg det motsatte”. Eller er det et uttrykk for giddeløsheten som brer seg? ”Jeg gidder ikke legge en stemmeseddel i en konvolutt og legge den i en postkasse”. Eller er det et uttrykk for at håpløsheten har bredd seg?  ”Det hjelper ikke noe uansett hva jeg gjør, det blir ingen forskjell allikevel”. 

 

Sannsynligvis er resultatet en blanding av disse faktorene. Noen synes vel at undertegnede og resten av BSF-styret gjør en dårlig jobb, noen gir f…, noen gidder ikke og noen synes alt er håpløst. Uansett hva hovedårsaken er så må vi gjøre noe med dette. Vi kan ikke ha en situasjon der medlemmene ikke ser det som sitt ansvar å bidra til at forening og forbund blir representert på alle de arenaer som kan gi oss innflytelse.  Vi må selvsagt også se på om vi tillitsvalgte har gjort en god nok jobb i å motivere medlemmene til å stemme. Har vi forklart godt nok viktigheten av å være representert i Nettbuss styret?  Har vi gitt medlemmene muligheten til å få innsikt i den rollen en ansetterepresentant kan ha i Nettbuss-styret, og de muligheter til å jobbe til beste for alle ansatte en slik posisjon gir?

 

Ansvar

Jeg stiller store krav til meg selv og til andre tillitsvalgte, og vi er heldige som har mange dyktige tillitsvalgte. Vi bruker utrolig mange timer av vår fritid til å jobbe for medlemmene i mange forskjellige sammenhenger. Vi stiller ikke så store krav til andre medlemmer, men vi må kunne forvente at alle tar seg tid (2 minutter) til å legge en seddel i en konvolutt annen hvert år. Eller synes dere det er for mye forlangt?

 

Samhold

Dersom fagforening og forbundet skal fungere, så må vi jobbe sammen, medlemmer og tillitsvalgte. Når vi tillitsvalgte av og til ber om litt innsats fra alle medlemmer, så handler det om å trekke i samme retning, sette foreninga/forbundet i stand til å gjøre en best mulig jobb. Men det handler også om lojalitet og samhold, selve grunnlaget for fagbevegelsen. Fagbevegelsens viktigste styrke er muligheten til å opptre samlet, til å handle kollektivt.  Det at mange mennesker gjør det samme, opptrer som et fellesskap, er helt avgjørende i mange sammenhenger. Greier vi ikke det, så hjelper det ikke med flinke tillitsvalgte. En lenke er ikke sterkere enn det svakeste leddet. Slik er det også med fagforeninga. Vi er ikke sterkere enn medlemmene gjør oss. Det er denne saken om valget et meget godt bevis på.  Ønsker medlemmene en sterkest mulig fagforening så krever det at alle er med å ta ansvar. Husk ka Vømmøl sang: Alein e du lett som en spøl. Sammen så veie vi flere tonn. De e itjnå som kjæm ta sæ sjøl! Til slutt en stor takk til de av dere som har avgitt stemme både ved styrevalgene og ved uravstemningen. Ha en god sommer og en velfortjent ferie!

 

 

15,05,2006

Foreningens leder

 

Av Ole R. berg

 

Ran og tariffoppgjør

 

Overskriften kan misforståes. Er tariffopgjøret et ran? Ja, det vet vi vel ikke ennå når dette skrives.  Men når dette leses vil vel mye være klart. Blir det streik eller ikke? Da vi er midt i forhandlingene er det ikke mye vi kan skrive om dette nå. Regner med at alle følger nøye med  i det som skjer. Håper bare ikke forventningene er alt for store, fordi da vil skuffelsen også bli stor. Men dette var en liten avsporing. Når jeg skriver ran i overskriften så er det  i en annen sammenheng.

 

Jeg har vært på ranskurs, sammen med flere andre kolleger. Mye snakk om storkriminalitet, mye fokus på å identifisere raneren, mye skrik og lite ull spør du meg. Men selvsagt var det en nyttig opplevelse å bli utsatt for et ran, selv om det var varslet og fingert. Jeg kjørte bussen fra Royal Garden ned til Sentralstasjonen, og da jeg stoppet for å ta på en passasjer, kom det en maskert mann viftende med en pistol springende inn på bussen. Selv om jeg visste at han skulle komme en eller annen plass under veis, ble jeg skikkelig overrasket. Jeg må innrømme at jeg ble temmelig perpleks og fokusert på den store pistolen han viftet med. Det medførte at jeg i ettertid ikke kunne gi noen god beskrivelse av vedkommende. Men etter min mening er det heller ikke det viktigste. Når du blir utsatt for et ran er det en regel som gjelder: Hold deg rolig og gjør som du får beskjed om. Ikke prøv å spille helt.

 

Men selv om vi har opplevd ran på bussen her i byen, så er sjansen får at du får oppleve det relativt liten. Vi mener at kurs og opplæring av ansatte bør fokusere mer på de daglige problemene som vi står oppe i. Hvordan takle vold, trusler om vold, trakkaseringer, fulle passasjerer og lignende. Vi har formidlet kontakt med folk i NSB som har utviklet slike kursopplegg, som vi håper TT vil se på. Vi mener at vi må bruke resursene på de problemene som de fleste sliter med, og det er bl. a de problemene som er på kveldsbussene i helgene. Det diskuteres forskjellige konkrete opplegg for å bedre situasjonen på dette området, men det er ikke trukket noen klare konklusjoner ennå.

 

Min konklusjon er altså at de såkalte ranskursene som mange er opptatt av i dag, ikke er det vi bør bruke resurser på i TT. Vi bør  satse på opplæring i forebyggende arbeid, hvordan takle vanskelige kunder, vanskelige situasjoner, fulle passasjerer og lignende. Kort sagt hvordan opptre for å forebygge problemene. I tillegg må vi selvsagt få på plass klare retningslinjer og rutiner for de forskjellige problemene. F.eks har vi lenge etterlyst retningslinjer for håndtering av rullestoler, slik at vi får innført en lik praksis.

 

Men det er ting på gang, så vi håper at vi i løpet av ikke så alt for lang tid har opplegg klart for å få bedret situasjonen på flere om råder. Men ting tar tid, så ha tålmodighet.

 

26.02.2006

Optimistisk!

 

Foreningens leder

Av Ole Roger

 

Å vegne av det nye styret vil jeg starte med å takke for tilliten som medlemmene viste oss på årsmøtet. En stor takk til de som nå går ut av styret. Brit Guin og Tore Norum har gjort en flott jobb og de har begge lovt å fortsette å gjøre en jobb for fagforeninga utenom styret. Av forskjellige årsaker er jeg i år mer optimistisk enn på mange år ved starten på 2006. Jeg tror 2006 kan bli et bedre år for oss enn de siste årene, som har vært preget av mye motgang, både for oss på  TT og for fagbevegelsen generelt.

 

Jeg sier kan bli, fordi det e itjnå som kjæm ta sæ sjøl. Uansett vil vi måtte jobbe knallhardt for å nå noen av de målene vi har satt oss. Men året 2006 har mange muligheter i seg, og mye vil avhenge av oss sjøl. Selvsagt kan det dukke opp overraskelser som forpurrer våre planer, og selvsagt vil ikke alt bli gull og grønne skoger. Men tross alt er det mange tegn i tiden som er positive.

 

Lokalt vil forhåpentligvis en avtale med Trondheim Kommune for 2006 være på plass når dette leses. Det betyr at vi kan begynne å jobbe mer intenst med de sakene som er vi må ta tak i internt på TT. Alt har vært så usikkert til nå at det har vært vanskelig å få fokus på interne saker.

 

F. eks er det nå i ferd med å utarbeides en del endringer i ruteopplegget, som vi tror vil virke positivt. Det jobbes med nødvendige endringer i kjøretider og nye busser blir bestilt.

Det ser også ut til at flertallet i bystyret nedtoner snakket om anbud, og vi jobber for at de skal oppfylle sitt eget vedtak om å kjøpe tilbake TT, helt eller delvis.

 

Sentralt jobber vi med å samordne lønnsoppgjøret på NAVO (vår avtale) og NHO området, og alle fagforbundene i bransjen er enige at vi trenger et ekstra løft for våre medlemmer. Kanskje kan vi få til noe som likner på oppgjøret i 1998?  

 

Det at vi har fått en ny regjering gjør også at muligheten til å nå frem til sentrale politikere øker noe. Vi skal delta på en konferanse i mars, det vi får møte Samferdselsministeren direkte, sammen med en del stortingsrepresentanter i samferdselskomiteen. Bruken av anbud står selvsagt i fokus. Det er jo en av de store hindringene for vår kamp for å få opp lønna.

 

Internasjonalt er jo fagbevegelsen i EU i ferd med å våkne opp. Havnedirektivet, som ville ført til sosial dumping i stor stil, er stoppet for andre gang. Nå står kampen om det såkalte tjenestedirektivet, som vil få mye større negativ effekt for oss og mange andre arbeidsfolk. Dersom dette blir vedtatt, mot fagbevegelsens ønsker, vil kravet vårt være at regjeringen legger ned veto. I løpet av året vil også forordningen om tvungen bruk av anbud i kollektivtrafikken komme opp, og vi er allerede i ferd med å planlegge aksjoner mot dette, samen med fagforeninger i mange land.

 

Men disse saken fra EU, som nå kommer på løpende bånd, er selvsagt også en trussel mot  oss. Det vil kreve masse arbeid å få gjort noe med disse direktivene og forordningene. Så vi tar ingen ting for gitt. Men jeg tror at det er i ferd med å skje en endring i holdninger innad i EU, spesielt fra fagbevegelsens side. Og det gir håp for fremtida. Det finnes bare en organisert kraft som kan være med å snu utviklingen til det bedre, og det er fagbevegelsen. Men da må vi ikke være redd for politisk arbeid, som noen fremdeles er. Men det er også slik at fagbevegelsen alene ikke er sterk nok til å endre utviklingen, så vi må lage allianser med andre organisasjoner som vil ha en annen utvikling enn den rådende markedsliberalismen.

 

Som dere forstår er problemene mange og store, men mulighetene til gjøre noe med problemene er også bedre enn på lenge. Kanskje kan 2006 bli året da vi snudde en defensiv situasjon til en offensiv? For at det skal lykkes må alle gjøre sitt lille bidrag. Noe alle kan gjøre er å sørge for at vår fagforening, og fagbevegelsen generelt blir sterkere.  Det betyr å sørge for at alle nytilsatte, og selvsagt alle andre uorganiserte, melder seg inn i BSF. Ta  godt vare på nye og gamle kolleger og vis at vi kan utgjøre en forskjell. Husk den gamle vismannen Konfucius som sa: Det er bedre å tenne et lys, om en aldri så lite,  enn å forbanne mørket!

SLUTT

 

 

14/12,2005.Gratulerer med valget!

” Det e en årsak te alt, pappa!”

22/2-2004.Harde angrep på opparbeidede rettigheter

4/1- 2004 Avtale om overskuddsdeling

5/12-03   Orientering

Nye avtaler

Kjøretider

Prøv med et smil

Kollektivkampanje

Sykefravær

Takk for tilliten

Demp forventningene

En multi-etnisk fagforening

La oss få arbeidsro i Team Trafikk AS

Vi vil ikke legge ned trikken